Det er en utbredt forestilling blant administrasjoner, og spesielt av folk på høyresiden, at effektivitet skal redde velferdsstaten. Kostnadene til veldferd går opp, og for å opprettholde nivået må vi bli flinkere til å være effektive, får vi høre.
Ordet effektiv blir ofte misforstått. På direkte oversatt engelsk (effective) betyr ordet i denne sammenhengen at noe er virkningsfullt og produktivt. Men, det engelske ordet efficiency blir også oversatt til ‘effektivitet’, og det er også slik jeg oppfatter at er den beste betydning for det norske ordet. Ordet ‘efficient’ oversettes også direkte til ‘effektiv’.
Når man for eksempel i fysikk snakker om ‘efficiency’, handler for eksempel det om å kunne utføre en enkelt handling med minst mulig energibruk eller ved å få mest mulig energi ut fra energibruken. Blant annet bruker man ordet om virkningsgrad på motorer for å lage bevegelsesenergi. Vi får høre at elmotorer har en effektivitetsgrad på 90%, mens bensin- og dieselmotorer har så lite som 25-30% effektivitet. Dette vil da si at av den energien som brukes til å drive elmotorer kommer man tre ganger så langt som med en dieselmotor. OK, de fleste vil jo synes at dette er strålende, og det er det jo. Så lenge krafta inn i elmotoren kommer fra rene kilder (effektiviteten faller når kraftproduksjon kommer fra fossile kilder), er dette en stor forbedring.
Men, energien blir jo ikke borte med en dieselmotor, og energien sløses ikke vekk. Energien som brukes opp ender ut som bevegelsesenergi, men også som annen type energi, nemlig varme. Men, og det er et men vi merker ganske godt her i Norge, når det er kaldt må vi bruke kraft for å kunne ha det behagelig inne i bilen. Den ekstra varmeproduksjonen fra fossilmotorer gjør jo at man har en «gratis» varmekilde på kalde dager. Det betyr at man må bruke ekstra energi i kjøretøy med elmotor for å kunne ha det behagelig under kjøreturen. Effektiviteten går da ned. På sommeren er jo dette likt, da begge vil måtte bruke samme energi for å kjøle kupéen, men siden en kjøretur ikke bare handler om bevegelsesenergi, blir effektivitetsforskjellen mindre på vinteren.
Effektivitetsforbedring betyr å forbedre prestasjonen på ett enkelt mål, uavhengig om det fører til dårligere prestasjon på effekter som ligger ved siden av, men som er en del av prosessen som skal effektiviseres. Vi må ikke se oss blinde på hvilke side-effekter en slik spissing fører til.
Så hva er det jeg forsøker å si her?
Det jeg forsøker å si er at når man legger så mye krefter i å være «effektiv», er det alltid noe annet som går tapt. Fjerningen av egne vaktmestere ved kommunale bygg til fordel for en «vaktmestertjeneste» førte til lavere kostnader og at de ansatte fikk «lukket flere avvik» med tanke på antall ansatte (og ikke minst færre ansatte å lønne!), men også høyere slitasje og vedlikeholdskostnader på sikt.
Hvorfor? Jo, fordi en som har «sitt eget bygg» å passe på, og som alltid var tilstede, har mye bedre oversikt over hva som mangler på et sted. Hen kan også planlegge vedlikeholdet på en bedre måte, da hen kan fikse flere ting samtidig. De fleste som har ansvar for noe vil også legge sin ære i å holde det så bra som overhodet mulig, å gjøre en så god jobb som mulig. Det er eierskapseffekten.
Men det viktigste som gikk tapt var en side-effekt for de elevene som ikke passer i skolen. Hvor mange såkalte «skoletapere» opp gjennom åra har ikke fått opplæring i vedlikehold av en vaktmester! En vaktmester hvor de ble satt til å jobbe hvis de hadde knust ei rute eller tetta doene. Det er faktisk ikke straff, det er opplæring i vedlikehold – perfekt for en som ikke er god med bøker.
Vi har i dag en debatt om Indre Østfold kommunes skolebruksplan. Denne skal visstnok vedtas sammen med budsjettet, noe som i seg selv er litt merkelig, men det er en annen sak. Saken er at når man skal drive kommunens skoler mer effektiv så velger man å styre etter noen få mål. Og da velger man samtidig hvilke mål man IKKE velger å styre etter. Disse ender opp som skjulte kostnader for kommunen og samfunnet.
La oss ta det enkleste eksempelet. Hvis man velger å legge ned skolene i utkantene, må alle elevene derfra busses inn til sentrum der skolene er. Det gir en ekstra kostnad på en rekke områder:
- høyere utgifter til skyss med buss (for de som bor mer enn en, to eller fire kilometer unna skolen)
- høyere klimagassutslipp til den samme bussinga
- de samme bussene kan ikke brukes til andre formål i denne tidsperioden (og dette er også den samme tidsperioden hvor flest reiser til og fra arbeid), noe som gir et større behov for busser. Dette kalles ‘opportunity cost’ eller mulighetskostnad i økonomifaget.
- elevene får lengre skoledager, fordi
- elevenes til- og hjemreise blir låst til tidspunktene bussene går, noe som sannsynligvis øker presset på SFO-ordningen, og endrer mulighetene for fritidsaktiviteter for elevene på mindre steder.
Dette er effekter på bare et lite aspekt ved nedleggelse: hvordan elevene skal komme seg til og fra skolen. Hvis vi legger ned skolene i grendene er det mange andre ting som også går tapt. Det bør vi ikke glemme, i målstyringas og effektivitetens navn.